Camilla Pihl er i dag kjent som gründer, designer og en av Norges mest profilerte influensere. Bak karrieren ligger det samtidig en oppvekst som har preget henne langt inn i voksenlivet.
48-åringen har tidligere vært åpen om deler av historien sin. I boken «Pihl i hjertet», som kom i 2018, fortalte hun om familien og erfaringene fra ungdomsårene.
Nå deler hun flere tanker om oppveksten og forholdet til faren i podkasten «Min barneopdragelse».
Pihl flyttet hjemmefra allerede som 16-åring. Familien befant seg da i en vanskelig periode, og lillebroren hennes, som er ni år yngre, bodde også hos henne i perioder.
Hun forteller at faren hadde schizofreni og også slet med alkohol. Foreldrene var skilt, men på et tidspunkt flyttet han tilbake til familien i Gudbrandsdalen.
Som ung merket Camilla at farens oppførsel hadde forandret seg. Hun kunne reagere på ting han sa og oppleve at det var vanskelig å forstå hva han mente.
Hun forteller også at faren i perioder kunne være borte lenge. Da hendte det at hun oppsøkte forskjellige steder for å forsøke å finne ham.
Situasjonen påvirket også lillebrorens oppvekst. Camilla hadde rukket å oppleve faren på en annen måte tidligere i livet, mens lillebroren var yngre da utfordringene ble større.
Det er nå mer enn ti år siden faren døde. I podkasten forteller Pihl om de sammensatte følelsene hun satt igjen med da familien måtte ta farvel.
Faren hadde fått en lungeinfeksjon og ble lagt i kunstig koma. Familien dro til sykehuset for å være sammen med ham den siste tiden.
På vei dit husker Camilla at hun tenkte på hvordan livet ville være når hun kjørte hjem igjen uten faren sin.
Samtidig følte hun at hun på mange måter allerede hadde mistet deler av nærheten til ham lenge før dette. For henne hadde sykdommen gradvis forandret forholdet mellom dem.
Hun beskriver derfor avskjeden som både trist og på enkelte måter fredfull. Familien fikk muligheten til å være til stede og ta farvel sammen.
Pihl har tidligere fortalt om det siste møtet med faren. Hun satt ved siden av ham, holdt hånden hans og ga uttrykk for at familien var der sammen med ham.
For Camilla ble dette et viktig øyeblikk. Hun opplevde at hun fikk en avslutning på en lang og komplisert del av livet sitt.
I dag ser hun tilbake på oppveksten med et voksent perspektiv og forsøker å forstå hvordan erfaringene har formet henne til personen hun er blitt.
Burde flere offentlige personer dele slike personlige familiehistorier dersom det kan hjelpe andre til å føle seg mindre alene, eller finnes det erfaringer som alltid bør få bli innenfor familien?
