I tre år har Anita Skorgan (67) arbeidet med et prosjekt hun har holdt for seg selv. Denne høsten kommer boka «Innerst inne», der artisten åpner døren til sider av livet hun tidligere har valgt å holde private.
For Skorgan har arbeidet vært både spennende og krevende. Etter et langt liv på scenen beskriver hun bokskrivingen som en helt ny arena, og forteller at det tok tid før hun virkelig kom i gang.
Da ordene først begynte å komme, opplevde hun prosessen som både interessant og morsom. Samtidig har det vært perioder der det har vært tungt å gå tilbake i egne minner.
Boka handler ikke bare om den lange artistkarrieren. Skorgan skriver også om privatlivet og historier hun aldri tidligere har fortalt offentlig.
Hun har levd med oppmerksomhet siden hun var 14 år gammel, men har gjennom årene bevisst satt grenser rundt det private.
Skorgan forklarer at hun ikke ser på seg selv som spesielt hardfør, og at hun derfor har hatt behov for å beskytte seg. Det har ført til at deler av historien hennes aldri tidligere har blitt kjent.
Nå ønsker hun å forklare mer om valgene hun har tatt og hvorfor livet utviklet seg slik det gjorde.
En viktig person i fortellingen er Jahn Teigen.
Skorgan og Teigen var et av Norges mest kjente artistpar og var gift fra 1984 til 1987. Selv etter skilsmissen beholdt de et nært vennskap helt frem til Teigens bortgang i 2020.
I «Innerst inne» får forholdet deres betydelig plass. Skorgan forteller at Jahn dukker opp i mange historier og på flere forskjellige nivåer i boka.
Historiene inneholder også detaljer som var nye for parets datter Sara, som nå er 42 år. Etter å ha lest boka skal hun både ha blitt overrasket og reagert positivt på det moren forteller.
Skorgan har tidligere snakket om ekteskapet med Teigen, blant annet i forbindelse med boka «Om Teigen» fra 2008. Denne gangen er det imidlertid hennes egen historie og perspektiv som står i sentrum.
«Innerst inne» kommer 16. oktober. Etter flere tiår der Skorgan har valgt å skjerme store deler av privatlivet, er hun altså klar for å slippe leserne nærmere enn før.
Men når en kjent person har beskyttet historiene sine i flere tiår, bør alt egentlig fortelles til slutt – selv når mennesker som sto henne nær også blir en del av historien?
Hva tenker dere? Del gjerne meningene deres i kommentarfeltet.
